Det er vanskelig å spå rockens fremtid i et musikalsk landskap som i stadig større grad preges av dataprodusert musikk og artister som ikke trenger å kunne spille instrumenter. I skrivende stund lever uansett rocken i beste velgående, og det skrives nye kapitler i sjangerens historie. Samtidig må vi ikke glemme rockens røtter, dens spede begynnelse i de amerikanske sørstatene.
Det er en kjent sak at blues er en av opphavssjangrene til rocken. Etterkommerne av slavene i Mississippi-deltaet kombinerte afrikanske arbeidssanger med europeiske harmonier, og skapte det klassiske bluesuttrykket på akustisk gitar, gjerne akkompagnert med munnspill. Et av de største navnene innen den klassiske delta-bluesen, er Robert Johnson.
Rockens bestefar
Ifølge legenden var Johnson egentlig ikke spesielt musikalsk begavet, men skal ha gjort et voodoo-ritual som lot ham komme i kontakt med demoniske vesener. En avtale skal ha blitt gjort, og Johnson ga bort sjelen sin mot musikalske talenter og berømmelse. Det som i alle fall kan fastslås, er at de andre bluesmusikerne i Mississippi-deltaet ble målløse da Johnson returnerte til spillestedene for å vise hvor flink han hadde blitt.
Enten vi velger å tro på slike spektakulære myter eller ikke, er det ingen tvil om at det har gitt både bluesen og rocken et okkult preg. Enkelte vil påstå at effekten av slike riter er like fiktive som Boba Fett og andre Star Wars-karakterer, selv om et Boba fett kostyme står på mange barns ønskeliste, på samme vis som blues- og rock-elskere samler på gamle plater. Svært mange gitarister er uansett ærlige om at Robert Johnson har vært deres store inspirasjon, og han omtales av mange som rockens bestefar.
Robert Johnson skulle bare få noen få år som suksessfull artist før han strøk med, men han rakk å sette et enormt preg på bluesen, og senere rocken. Vi kan ikke forstå rockens historie uten å snakke om rockens bestefar, som bare ble 27 år gammel.