Helt siden rockens fødsel med Bill Haleys» «Rock Around the Clock», har rockesjangeren blitt beskyldt av kritiske røster for å være skapt av djevelen. Ofte har den krasse kritikken kommet fra religiøse hold, fra ordinerte ledere som siterer de hellige skrifter.

1960-tallet som opprørstid

Særlig 60-tallet sies å ha vært en spesiell tid. En moderne renessanse hvor datidens ungdom gjorde opprør mot sine foreldre, som gjerne kom med strenge formaninger om å leve et ordensfylt og forsiktig:https://www.centum.no/ liv til ære for frelseren på korset. Rockemusikken var med på å egge de unge til opprør mot slike religiøse dogmer. Fri sex og rusmidler var det flere og flere som eksperimenterte med, og ofte kom oppfordringene gjennom musikken de hørte på. Mange sangtekster glorifiserte både sex og narkotikabruk, og selveste John Lennon uttalte en gang at bandet hans, The Beatles, var større enn Jesus.

Å leve et fritt, ansvarsløst og promiskuøst liv ble en del av varemerket for mange artister, og deres konsekvente død i ung alder (ofte da de var 27), gjorde dem til helter i unge fans» øyne. Ungdomstiden er i det hele tatt en tid for å finne seg selv, og slippe seg løs fra ens foreldre. Vi ser at musikken har hatt, og fortsatt har, en stor påvirkning på hvordan de unge kanaliserer deres naturlige opprørstrang. Det er derfor ikke overraskende at rockesjangeren fikk et slikt negativt stempel av datidens konservative foreldregenerasjon, som gjerne ikke i like stor grad var vant med denne løssluppenheten.

Musikkens ekstreme retninger

Generasjoner har alltid overlappet hverandre, og det er slett ikke unormalt for de eldre å være skeptiske til de unge når de går sine egne veier. Å likestille dette med djevelskap høres i dag ut som en del av en sjargong som er mindre vanlig nå enn før, selv om rockemusikken og dens arvtakere har dratt både lydbilde og tekster inn i langt mer ekstreme retninger.

Her i Norge minnes mange av oss de ulike kirkebrannene som forekom på 90-tallet, som ofte var påsatte av ekstremister fra svartmetall-miljøet. Selv om det argumenteres heftig for at den slags brutale handlinger utelukkende er en kritikk mot kirken og dens rolle i samfunnet, og ikke en hyllest til noen slags diabolsk enhet, dempes ikke de strengt religiøse røster. De hevder hardnakket at den syndige musikken har en korrumperende og satanistisk påvirkning på de unges sinn.

Fungerer slike stempler?

Djevelens verk eller ei, å gi en hel sjanger et slikt opprørerstempel, gir trolig motsatt virkning enn det en håper å oppnå. I det sekulariserte Norge, hvor religiøse dogmer i dag stort sett er av mindre betydning enn tidligere, virker ikke slike advarsler særlig avskrekkende. Foreldre har som regel ingen problemer med at barna deres lytter til «syndig» musikk, ettersom mange av de selv var unge på 60-tallet.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *